nattpadling

På våre reiser i midnattssolens land har vi flere ganger snakket om muligheten for å padle i den lyse, stille sommernatten, hvor vinden ofte tar en pause før nye sprell. Flere dagers motvindspadling i Sortlandssundet, et ensformig landskap med lange strekninger med dyrket mark og mye bosetting, får tanken til å blomstre på nytt.

I den nordlige del åpner sundet sitt fang for å ta imot Storhavet og vi ser horisonten i det fjerne. Ved den relativ store Instøya, ligger de der, side ved side, de mange hvite sandstrender. Kvelden er ennå ung og etter de vanlige gjøremål beslutter vi oss for nattpadling. Vi er slitne så vi planlegger et par timers søvn i teltet før avgang.

Åh, endelig. Jeg våkner, uthvilt og lysten på nye opplevelser. Vinden har spaknet. Jeg ser ut av teltåpningen på havet som ligger der blankt og stille i det bleke lyset. Jeg ser ikke på klokka, men vekker Bent som tørner ut på autopilot.

Rutinert gjennomfører vi de vante sysler og veksler kun noen få bemerkninger i respekt for hverandres morgenrytme. Kajakkene stues og vi glir sagte ut i den disige stillhet. En var blåtone omfavner landskapet og de majestetiske fjell og jeg føler meg hensatt til en tid hvor alt er uberørt av menneskene.

De velkjente sjøfugleskrik er fraværende. Jeg lytter til den stille klukkingen fra kajakken. Vi padler i harmonisk tempo og jeg ser flere nysgjerrige seler og nyter den fantastiske naturen. Jeg blir beruset av den utrolige skjønnhet og tankene begynner å vandre. Fylt av kjærlighet ser jeg silhuetten av trøtte Bent i det fine motlyset. Han ser vist ikke meg!

Toktet fortsetter mellom de mange øyene her i nord. Til høyre aner vi spissen av Andøy og til venstre nærmer vi oss nordspissen av Langøy. Det begynner å dages noe tidligere enn forventet. Bent finner fram klokka og kommer raskt ut av den gode døsen. Irritert og morgengretten utbryter han: "Hva, det er jo morran, jo. Avtalen var nattpadling og du må jo ha vekt meg ved 5-tiden."

Trettheten slår ned i ham som et lyn og vi må raskest mulig søke "nødhavn". Vi peiler oss først inn på et kvitskjær, men det viser seg å være et sandskjær, som forsvinner i dypet ved flo. Vi kurser mot Kloøy, hvor de innfødde geiter ligger på toppen av øyas fjell og koser seg i solen, før vi landsetter kajakkene og de trette padlere.

Vi rigger til en provisorisk rasteplass. Tross solskinnet må vi krype godt ned i soveposen for nordavinden blåser kaldt. Vi inntar horisontal stilling i noen timer før Bent begynner å komme seg etter "sjokket". Først da solen står høyt på himmelen drar vi videre. Vi inntar de gjengse brødskiver og kanel te og setter kurs mot Anda fyr. Fyr og fyrlykter er kjærkomne veivisere for oss i det bølgende havlandskapet. Vinden har nå som vanlig økt i styrke og kommer rett imot oss.

De store havdønningene på 2- 3 meter gjør at vi forsvinner ut av syne for hverandre og med krappe vindbølger på toppen krever det sitt. Vi ønsker begge å "erobre" Anda fyr, det nordligste fyr på vår tur, som ligger 4 kilometer ute i havet og vi gleder oss til å se sjøfuglekolonien "out there"

Det er en spennende kamp mot bølger og vind i den kraftige motsjøen og vi får rikelig belønning for strevet da vi nærmer oss fuglefjellet. Lundefuglene kommer i store flokker og flyr tett over hodene våre, sirkler igjen og igjen rundt oss. Vi får skikkelig nærkontakt med de små sjøpapegøyene, kledd i kjole og hvitt. Et helt fantastisk syn mot den blå himmelen.

Helt inne ved brygga har måkene okkupert store deler av fjellsiden. Vår ankomst skaper forstyrrelse og noen av måkene kretser skrikende over oss inntrengere og jeg føler trusselen om varm måkeskitt i hodet alarmerende.

Vi runder fyret, endrer retning og den skarpe, lavtstående solen blender oss. Fremfor oss har vi et stort skvappelhav med uforutsigelig sjø. Jeg føler meg noe usikker i de store dønningene så jeg har stor hjelp i kajakkens stabilitet. Jeg slapper først av da kursen settes inn over mot land. Jeg er trett, men de store behagelige dønningene løfter oss elegant inn mot havnen i Stø. På veien inn mot land passeres vi av hvalbåten som transporterer turister ut på hvalsafari.

Da vi kommer innenfor moloen ved Stø ser vi ikke noen butikk, men går i land ved et serveringssted. Det viser seg å være en bobilcamping. Slitne, kalde og våte av sjøgangen over dekk fortøyer vi kajakkene, som vi etterlater, stille duppende i vannet. Jeg går inn på serveringsstedet og bestiller fiskesuppe.

Lokalet er fylt med middelaldrende, bleke, brede og grilldresskledde par. Etter å ha avgitt min bestilling er kommentaren: "Dere sitter vel ute, dere?" Ja vel! Hutrende tar vi plass ved et bord ute på terrassen. Fiskesuppen, som kommer etter en lang stund, er heldigvis deilig varm, men vi lengter etter å komme bort fra denne form for sivilisasjon til en koselig leirplass for oss selv.

Vi padler videre langs den forrevne og ville kysten, som fører tankene hen på et månelandskap. Den første hvite sandstranden er allerede opptatt av telt og de lange rullesteinsstrendene vi passerer er uaktuelle å entre. Vi er nå inne på et område av langturen hvor vi ved en feiltagelse ikke har sjøkart. Vi padler rundt et nes og ser nå inn over et åpent område med flere små øyer og bebyggelse. På en kai sitter noen ungdommer. Stedet ser noe mistrøstig ut, så vi fortsetter. Senere blir vi klar over at dette sted er Nyksund. En gang et blomstrende fiskevær, nå fraflyttet og delvis forlatt.

Ved Nordsanden på den store Skogsøya er jeg så mentalt mett av inntrykk og fysisk sliten i kroppen at jeg ikke orker padle videre i den ennå lyse sommerkvelden. Vi finner en fin leirplass med flott utsikt. Bent er taus omkring temaet nattpadling, heldigvis!
Du kan lese mer om våre opplevelser i boken Åpen Horisont.